Rasens historie

Rasen har i grevskapet Lancashire vært kjent som «bøndenes hund» i flere hundre år. Der hadde den som oppgave å drive kuer, i tillegg til at den holdt gårdene frie for rotter. Den har også blitt brukt til å fange ville kaniner. Ovenfor sin eier er den trofast og lojal.
Rasen ble første gang avlet fram på 1600-tallet. Man mener at dens opphav er welsh corgier som fant seg en lokal manchester terrier og at lancashire heeleren oppstod på denne måten. Mange mener dette befestes i lancashire heelerens egenskaper, som kommer frem ved dens gjeteregenskaper og napping i kvegets haser, i tillegg til jaktiveren etter rotter og annet smått. Den er i tillegg meget hengiven ovenfor sin eier.
Det var nok mange lokale varianter av lancashire heeleren frem til mot slutten av 1800- tallet, men den svarte/tanfargede glatthårede varianten har trolig eksistert rundt Ormskrik i Lancashire i lang tid.
Dagens versjon av rasen ble avlet fram i 1960-årene av Gwen Mackintosh etter en undersøkelse på tidlig 1970-tallet for å finne ut om lancashire heeleren fortsatt eksisterte, og man fant omtrent 200 eksemplarer. Dette sikret rasens overlevelse og fremtid. Gwen Mackintosh startet sammen med raseentusiaster The Lancashire Heeler Club i 1978. Rasen ble godkjent av Kennel Club (UK) i 1981 med rasenavnet Lancashire Heeler. Den er også kjent under navnet Ormskirk Heeler. Mackintosh fortsatte som leder for raseklubben frem til hun døde i 1992.
I dag er det bare lancashire heeler og welsh corgi som er igjen av Storbritannias små kvegdriverhunder.
Lancashire heeleren er svært intelligent og har et stort forråd av lyder når den «prater» med sin eier. Den er også humoristisk og det er vanlig at den ler ved å vise hele tanngarden. Rasens allsidighet har gjort den meget populær som selskapshund. Både for eldre som vil ha turfølge, og for den yngre som liker agility og andre aktiviteter.
Lancashire heeleren er en glad og positiv hund som kan trives både på landet og i byen. I Norge finnes det ikke mange av rasen enda, men den har fått egen raseklubb. I Sverige er rasen en del større, med egen klubb og mange aktiviteter. Rasen er pr i dag ikke anerkjent av FCI, men har foreløpig godkjennelse slik at den kan stilles i Gruppe 1, og valper blir registrert i NKK. Det jobbes i dag for å få rasen godkjent. Det er i hovedsak Den Finske Kennel Klubben og den Finske rasehundklubben som står for dette. Ved en godkjennelse vil Finland bli stående som rasens hjemland.
Lancashire heeleren er en topp arbeidshund. Rasen er førerfokusert og lærer lett. Dens iver og interesse for «hjernetrim» gjør at den er ypperlig å bruke til agility, lydighet, spor, heelwork, freestyle mm. Den er også fin som selskapshund, men siden dens opprinnelse er å gjete, vil den også ha arbeidsoppgaver i tillegg til tur. Uttrykket: «Det er ikke størrelsen det kommer an på.» Passer godt på lancashire heeleren; den har liten kropp, men stor motor!